Jordbrukspolitikk på bakken

Budsjettmiddelbruken i jordbrukspolitikken har blitt lagt om til fordel for de store brukene, skriver forskerne Jostein Vik og Alexander Thanem i en kronikk i Nationen.

Nyhetsbilde Foto: Colourbox. Det norske landskapet legger avgjørende begrensninger på hva man kan hente ut fra spredte jordflekker, skriver forskerne Jostein Vik og Alexander Thanem

Tirsdag 28. mars behandler Stortinget regjeringas melding til Stortinget om jordbrukspolitikken: «Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon». Regjeringa legger opp til flere endringer og justeringer. Noen kan synes små, andre mer omfattende. Men det er uansett de neste skrittene mot framtidas jordbrukspolitikk som skal vedtas – og debatten om hvor vi er på vei, og hvor vi bør gå, pågår for fullt. I den sammenhengen er det også viktig å vite hva som har skjedd i de siste åra.

Norsk senter for bygdeforskning har gjennom prosjektet «Budsjettstøtte og oppnåelse av politiske mål for landbruket» begynt et arbeid der vi blant annet ser på utviklingen i bruken av myndighetenes kanskje viktigste jordbrukspolitiske virkemiddel: budsjettstøtten, eller de samla tilskuddene som overføres til bøndene over statsbudsjettet. I dette prosjektet ser vi på endringer i bruken av pris og produksjonstilskuddene fra 2011/12 til 2015/16. Disse utgjør mellom 9 og 10 milliarder i året.

Tilskuddene finansiert over statsbudsjettet er likevel ikke alt. Bøndene henter også inntekter fra markedet, og det er summen av tilskudd og markedsinntekter som utgjør bøndenes samla inntekter. Markedsinntektene er ikke en del av denne analysen. Likevel, budsjettmidlene er et betydelig virkemiddel og analyser av dreininger i tilskuddene kan si oss noe viktig om hvor den faktiske jordbrukspolitikken fører oss.

I debatten tas flere viktige forhold opp. Det ene går på hvilke bønder som tjener eller taper på utviklingen i jordbruket (og endringene i budsjettstøtten); er det de store eller små, er det husdyrbrukene eller kornbrukene osv. For det andre debatteres viktige spørsmål knytte til målet om landbruk over hele landet; Innebærer endringene i den landbrukspolitiske virkemiddelbruken at distriktsprofilen svekkes? I sum handler debatten altså om hvorvidt vi er på vei mot en «framtidsretta jordbruksproduksjon».

Analysene er ikke ferdige – blant annet har vi ikke justert for prisutvikling. Våre foreløpige analyser kan likevel si litt om disse spørsmålene. Det liten tvil om at utviklinga siden 2011 innebærer en omfordeling av budsjettmidlene som brukes til norsk jordbruk. Vi ser for det første en betydelig omfordeling til fordel for de største brukene – de har fått økte overføringer over de siste 6 årene, mens de små og middelsstore brukene har stått stille. Det er viktig å være klar over at økte tilskudd til de største brukene forsterker den struktureffekten vi har av at de største brukene også er de som henter mest inntekt ut fra markedet. De store brukene har vunnet på pris – fordi de produserer mer enn før – og de har vunnet på overføringer. De små har tapt på begge fronter.

«Budsjettmiddelbruken i jordbrukspolitikken har blitt lagt om til fordel for de store brukene.»

For det andre kan vi se en omfordeling mellom produksjoner. Det er en betydelig økning til fordel for husdyrproduksjonene med 19 % vekst i gjennomsnittsutbetalingene til melkeprodusentene og 26 % til storfeprodusentene. I kroneverdi er likevel melkeprodusentene de store vinnerne. Økningene skyldes både endringer i tilskuddssatser og økt produksjon på de enkelte bruk. Veksten blant kornprodusentene er svakere, men også gjennomsnittsutbetalingene til kornprodusentene har hatt en 11,5 % økning. Her må man være klar over at når man korrigerer for prisstigning spises mye av denne gevinsten opp. Dessuten er det en del overlapp mellom produsenter. En god del kornprodusenter driver også med husdyr.

Hva har så dette å si for spørsmålet om landbruk over hele landet? Hvis vi ser på hvordan økninger og reduksjoner i tilskudd til bøndene summerer seg opp i den enkelte kommune får vi fram et bilde av utviklingen. (se figur 1). Det vi ser av kartet er at både kommuner som nå mottar mer tilskudd og kommuner som mottar mindre tilskudd (i 2015 i forhold til 2011) er spredt utover hele landet, med ett unntak: det er langt mellom kommunene som kommer godt ut av utviklingen på Vestlandet nord for Rogaland. Ellers er det vanskelig å få fram et tydelig mønster. Den geografiske omfordelingen av tilskuddene forfordeler ikke noen bestemt region i landet. Samtidig har det lenge vært slik at det stadig blir færre bruk i Norge og at støtten derfor fordeles på færre bønder. Vi ser en konsentrasjon, men så langt ikke en sentralisering.

I fortsettelsen av disse observasjonene er viktige spørsmål hvorvidt omfordelingen av tilskudd 1) fører til mer norsk mat, 2) mer mat på norske ressurser, eller 3) en mer effektiv matproduksjon. Her er ikke en analyse av tilskuddsmidlene tilstrekkelig, men vi er tilbøyelig til å si nei, nei, og tja.

Til det første; Nei, det blir neppe en høyere norsk matproduksjon – kanskje tvert imot: det som begrenser norsk matproduksjon nå er begrensinger i markedet på grunn av økende import, samt en for lav produksjon av storfekjøtt i forhold til markedet – endringene i budsjettmidlene bidrar ikke til å løse dette. Til det andre; Nei, det blir heller ikke mer mat på norske ressurser fordi en dreining i retning av større enheter leder til mer kraftfôrforbruk i husdyrproduksjonene og økt nedlegging av de minste brukene med marginale arealer – og med totalt areal i drift blir det mindre mat produsert med norske ressurser. Til det tredje; Tja, jordbruksproduksjonen vil nok fortsette å bli mer arbeidseffektiv, men den samla arealeffektiviteten vil neppe kunne øke når mer areal går ut av drift. Med dagens teknologi legger det norske landskapet avgjørende begrensninger på hva man kan hente ut av de spredte jordflekkene vi har. Ny teknologi kan gi økte muligheter også for småskala drift.

Oppsummert: Basert på en analyse av budsjettmidlene alene: Budsjettmiddelbruken i jordbrukspolitikken har blitt lagt om til fordel for de store brukene. Effektene av dette er sammensatte og diskutable, men dette er åpenbart i samsvar med regjeringas forståelse av «effektivt jordbruk». Vestlandet taper terreng, men det er ikke noe tydelig mønster i hvilke distrikter som vinner på endringene i bruken av tilskuddsmidlene; vi har fortsatt landbruk (nesten) over hele landet.

Sier dette oss noe om hvor vi bør gå videre? Det kommer an på hvor man vil.

Denne kronikken stod først på trykk og på nett i Nationen 22.03.2017

Foto - Jostein Vik
Jostein Vik
Dr.polit. (statsvitenskap)

Telefon: +47 73 82 01 70
Send e-post - Se profil
Foto - Alexander Krogsrud Thanem
Alexander Krogsrud Thanem
Master i sosiologi

Telefon: +47 73 82 01 80
Send e-post - Se profil