Folket, fjellet og Myllarguten

Frode Flæmseter skriver om naturglade mennesker i kamp – om naturen.

Nyhetsbilde Foto: Creative commons: Alexandre Buisse

Kronikken stod på nett 16.07.2017 i Romsdals Budstikke http://www.rbnett.no/meninger/Kronikk/2017/07/16/Folket-fjellet-og-Myllarguten-15025824.ece

I Norge er vi glade i fjellet. På Nord-Vestlandet er kjærligheten faktisk så stor at vi hvert år hedrer fjellet med Norsk fjellfestival. Jeg kom meg aldri på årets festival, men det var særlig én post på programmet som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Det var verken turen til Gjuratind eller samtalen mellom Nina Jensen og Thina Saltvedt som jeg gjerne skulle overvært. Nei, det var, i allemannspliktens tegn, ”Samspillsworkshop med Myllargutens Gammaldansorkester”. Samspillsworkshopen skulle ha ”fokus på rytme og bevegelse, framfor perfeksjonisme”.

På fjellfestivalen samles mennesker som setter pris på fjell og friluftsliv, og i følge festivalens nettsider ønsker arrangørene å bygge på de samme verdiene som ligger til grunn for Rauma kommune sin visjon – ”verdens beste kommune for naturglade mennesker.”

Det er flere måter å være glad i naturen på. Så hva er egentlig et naurglad menneske?

For det første har vi mennesket som elsker naturen, og derfor vil beskytte den. De som verdsetter dyrene, plantene og økosystemet, som synes det er viktig å verne om det biologiske mangfoldet. De som er redd for at menneskene forstyrrer, forrykker balansen og setter naturens egen rytme i utakt.

For det andre har vi mennesket som elsker naturen, som lever og ånder i og av naturen. De som bruker naturen, de som går på tur, padler, klatrer eller sykler i naturen. Men også de som dyrker naturen i ordets direkte forstand, de som sår og høster, og lar dyrene beite. De som bruker naturen for å gi livet innhold, mening og verdi.

For det tredje har vi mennesket som identifiserer seg med naturen. De bruker naturen for å skape et samfunn, et felleskap, med samhold og verdi. De som har naturen som kilde til økonomisk, kulturell og sosial verdiskaping. Kommunene som bruker naturen til å lokke til seg (naturglade) mennesker, bedriftene som lokker til seg (naturglade) arbeidstakere, bygdefolket som samles rundt gapahuken midtsommerkvelden og den utflytta nordmøringen som til stadighet gnåler om fjellet sitt (Reinsfjellet, om noen lurer).

Et naturglad menneske er alt dette, og mer til, vil mange kanskje si. Men man trenger vel strengt tatt ikke å bry hodet veldig hardt for å komme på en rekke mer eller mindre konfliktfylte temaer der naturglade mennesker står på hver sin side i debatter der naturens tilsynelatende idyll skyer til. I Marka, i villreinfjellet, i fjellveggen, i beite/rovdyrområder, i vinterfjellet, på stranda, for bare å nevne noen høyt verdsatte områder der mørke skyer truer i horisonten. Naturglade mennesker i kamp – om naturen.

Mellom Romsdalen, Sunndalen og Dovrefjell ligger et fantastisk fjellområde. Økosystemet er ikke minst preget av at dette er et viktig leveområde for villreinen. Området er et yndet turmål både for vandrere, for klatrere, toppturentusiaster, syklister, jegere og andre, samtidig som det også er et viktig beiteområde for landbruksnæringen i en rekke bygder. At området også har stor betydning for både lokal- og storsamfunn er heller ikke vanskelig å se, verken i Rauma sin visjon, i dragkampen mellom Oppdal og Dovre om eierskapet til Snøhetta eller i grunnloven der de lovte å være enige og tro til Dovre faller.

Nettopp i dette fjellområdet har jeg over etter hvert mange år tatt del i et stort tverrfaglig forskningsprosjekt. Prosjektet har bestått av tre svært ulike forskningsgrupper, der hver gruppe har vært ledet av forskere som tidligere stort sett har jobbet hver for seg. Villreinforskeren hadde jobbet til det beste villreinen, friluftslivsforskeren hadde jobbet til det beste for turgåeren og jeg, bygdeforskeren, hadde jobbet til det beste for lokalsamfunnene. Nå skulle vi jobbe sammen. Og konkludere sammen. Ikke bare var det forskerne som skulle jobbet sammen, men vi ble både finansiert og veiledet av en stor gruppe naturglade representanter fra organisasjoner med til dels svært ulike interesser.

Og vi har konkludert. For eksempel har vi konkludert med at buss fra Hjerkinn til Snøheim vil være en god løsning - for villrein, folk og lokalsamfunn. Hadde vi jobbet hver for oss, ville vi neppe konkludert på samme måte. Vi ville nok hatt ensretting av fokus og mer perfeksjonisme, der vi hadde kommet med ulike konklusjoner som kanskje hadde vært mer optimale sett fra de enkelte (naturglade) interessentene sine ståsteder. Konklusjonene kunne slik ha blitt våpen i kampen om sannheten, og retten.

Men slik ble det altså ikke. For oss ble det tvingende nødvendig å diskutere samspillet mellom ulike interesser i fjellet. Hvordan de ulike komponentene i fjellet virket sammen. Hvordan en endring i villreinforvaltningen påvirket lokalsamfunnet. Hvordan ferdselen inn til DNTs nyåpnede Snøheim eller en økt ferdsel rundt skianlegget på Bjorli påvirket villreinen. Hvordan lokalsamfunnet forholdt seg til vedtak gjort på et kontor i Oslo eller Trondheim. Det var først når vi fikk en bedre innsikt i hvordan samspillet virker, at vi kunne begynne å vurdere konkrete tiltak.

Som Myllargutens gammeldansorkester temmelig sikkert demonstrerte på workshopen de holdt på Norsk fjellfestival, så kan det være kun små justeringer som skal til for at noe som tilsynelatende er i fullstendig disharmoni skal finne både takt og tone.

Vi hører så ofte om allemannsretten. Om retten vi har til å ferdes i naturen. Men i all vår iver etter å hevde vår rett, glemmer vi kanskje allemannsplikten. Retten vi naturglade mennesker har til å ferdes i naturen er nemlig betinget av at det skjer ”hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”, som det står i friluftsloven. Med andre ord, dersom vi ikke er i stand til å finne rytmen og samspillet med andre mennesker, dyr, planter og landskap, ja da har vi heller ikke retten til å ferdes.

Jeg tror at alle naturglade mennesker, uansett hvilket forhold vi har til naturen, har mye å lære av Myllargutens gammeldansorkester, som satser på rytme og samspill, framfor perfeksjonisme.

 

Foto - Frode Flemsæter
Frode Flemsæter
Dr. polit. (geografi)

Telefon: +47 73 82 01 83
Send e-post - Se profil